Huset er som sagt ribbet til skinnet, men det endrer ikke mitt enorme behov for å føle at det går fremover, og da må det handles. Snekker´n ville ha dobbelt kjøleskap og slik ble det. Kjøleskapet stod så skinnende og fint i butikken og vi var så fornøyde når det var bestemt at det var akkurat det kjøleskapet vi skulle ha. Det ble avtalt henting, og snekker´n raste avgårde med henger og et stort smil for å hente det.

Kjøleskapet var dessverre ikke klart og snekker´n måtte returnere med uforurettet sak, ikke bare én gang, men to ganger. På hentetur nummer to var ikke snekker´n like fornøyd når kjøleskapet fortsatt ikke var klart. Da ble det avtalt kjøring og levering via et transportselskap her i Tvedestrand, og endelig var kjøleskapet på vei.

Det ingen hadde tenkt på var hvor enormt tungt dette skulle vise seg å være. Snekker´n har drevet med betongsaging i en årrekke og er rimelig seig i muskler og vilje, men nå ble alt av styrke og vilje testet. Den stakkars sjåføren kom med kjøleskapet og ungene til snekker´n var hentet inn for å få dette beistet inn i hus. Opp en bratt bakke på klissvåt gressplen, inn i huset, opp en etasje på en trappeavsats uten rekkverk  og med et underlag som for øyeblikket står kun på lykke og fromme. Fire mann måtte til for å få kjøleskapet inn og opp. Snekker´n hadde armer lengre enn på en apekatt når de endelig var ferdige. Og jeg? Jeg satt hjemme, fullstendig intetanende om dramatikken som foregikk på Songe.

Jeg sa, om mulig, enda mindre denne kvelden. Snekkern var som en zombie. Men han har fått kjøleskap og jeg tror det kjøleskapet må stå der til vi avgår med død og enda litt til.

Veggeløs

Det kappes overalt i huset. Er det ikke stein som hugges vekk så er det vegger som sages ned. En vegg ned her, og en vegg ned der, og jeg er ikke veldig happy for akkurat det. Snekker´n vil helst ikke ha en vegg et eneste sted, og uansett hvor jeg skal, eller vil sette noe så kommer det innvendinger. Da vi jeg skjerme for utsikten og innsyn, det være seg inn til kjøkkenskapet eller ut av vinduene. Bilder har jeg ikke behov for siden det ikke finnes vegger å henge noe på.

Jeg kom opp trappen også var det dette som møtte meg, men da holdt jeg på å gå fullstendig opp i liminga. Enda en vegg som var borte, enda et hull! Denne gangen i det som faktisk skal bli min bokhylle! Den eneste veggen som var igjen var nå blitt et svært hull. Jeg forsøkte å spørre forsiktig, men jeg kom opp i høy C, Uansett hvor rolig jeg forsøkte å være, men gudjselov så var det bare en midlertidig løsning. Jeg orket ikke å svare engang, jeg bare tråkket videre, helt lilla i fjeset.

Krypdyr så langt øyet kan se

Det har vist seg i løpet av prosessen i huset at dette huset har vært et yndet sted for små og store kryp. Hver gang vi tror at vi er i mål dukker det opp andre dyr, eller en ny koloni. Stokkmaurene var intet unntak. Gulvet i stua ble åpnet for å klargjøres til det skjulte ledningssystemet som Snekker´n absolutt skal ha, og takk gud for det. For ut av det hullet tøt det ut nok en runde med stokkmaur. Da var det frem med maurkverk som ble heldt ned i alle hull som var mulig å komme til, og ut kom maurene, nesten med gassmaske. Det var et kaos av kryp som dukket opp til overflaten, de surret rundt, datt over ende og forsøkte å redde hverandre. De må ut disse krypa og nå er det ikke så mye som en maur å oppdrive. Så sant de ikke bare er svimeslått og venter på en ny anledning til å bosette seg.

Etter å ha blitt invadert av den ene dyrerasen etter den andre gikk jeg til det skrittet av jeg tok for meg av det jeg kunne av skadedyrmidler. Her skal ikke en eneste maur eller mus kunne hverken bosette seg, eller ta for seg av materialer og innbo i vårt nyoppussede hus. Nok er nok, og nå skal de ut. Det skal ikke få lov til å komme inn så mye som en liten flue, det skal jeg sørge for.    

Badeland

Det har regnet i dagesvis fra åpen himmel, i bøtter og spann. Det synes jeg i utgangspunktet er veldig koselig. Det trommer på taket og jeg slipper å ut av huset, overhodet. Jeg sitter inne med tente lys og hører den en serien etter den andre på en av de hundrevis av streamingkanalene det kan velges mellom. Yr er sirlig sjekket så jeg er like godt forberedt for en dag inne med regn som jeg hadde vært hvis det ble ærklært dommedag.

Men snekker’n stakkar, han kan ikke kose seg inne i ruskeværet for ho mor skal inn til jul. Her er det ikke muligheter for å ligge på latsiden med bena høyt og action film. Her er det regntøy og vadestøvler og ukulig optimisme. For hele huset tar jo nå inn vann siden det er hakket og hugget i stykker gulv, og laget åpninger i alle ender for å sørge for et tett hus, på sikt.

Men akkuratt nå er badet i ferd med å bli et svømmebasseng og det er forklaringer om høydeforskjeller på bakken der og høydeforskjell på bakken her. Jeg: jaha, men er det ikke litt dumt at det renner vann inn ? Også kan det jo snart snø? Snekker’n tråkker inn i huset etter vadesprading i «prosjekt inn til jul», med søle til halsen, og alt jeg ser er to blå øyne i et ansikt som ser ut som å ha vært første dagen i barnehagen og rullet seg i gjørme fra topp til tå. Han rister på hodet, og jeg skjønner ikke hvorfor han ikke bare tetter hullene , legger inn noen rør også voila, ferdig. Så for øyeblikket kan jeg glemme drømmen om badekar, men heller «glede» meg over mulighetene for innendørs svømmebasseng.

Men det er nok derfor jeg ikke får lov til å hjelpe til, og godt er vel kanskje det, sølevann er ikke helt min greie og har aldri vært det. Selv som barn var jeg helst inne i ruskevær og leking i sandkasser eller på sklier var ikke noe for meg. Jeg ble skitten på klærne og seig på hendene og det var noe jeg hatet mer enn noe annet, og det henger selvsagt med meg også i voksen alder. Så for å si det sånn så var jo korona tiltakene gudesent for min del. Nå må alle vaske eller sprite hendene og det er jo en fryd å gå på butikken å vite at nesten alle rundt meg aldri har vært så rene på hendene som de er i dag.

Jeg ble litt lang i maska når jeg kom ut og fant denne patenten. Kjente jeg ble litt engstelig med tanke på fremtiden ved å måtte krype over og under rør og vann i alle ender, men det var visst bare en nødløsning. 

Han forsøkte å ringe meg en dag snekker´n fordi han nesten satt fast i den smale dreneringsrenna rundt huset, men jeg var selvsagt opptatt med noe og tok ikke telefonen. Men godt for han at han klarte, etter mye moye, og lirke seg ut fra renna og ut i åpent terreng. Det værste er at jeg muligens ikke hadde  begynt å lure på hvor han var før det hadde gått en dag eller to, og det kunne blitt kaldt for stakkars snekker´n.

Flytter inn

Selv om huset tar inn vann og krypdyr samt at mus og padder løper rundt bena våre så nekter jeg å gi opp og har derfor startet med å flyttet inn. Dermed tok jeg med meg en av plantene mine som jeg plasserte sirlig på den lille terrassen, og i det øyeblikket var alt av hull, mus og krypdyr glemt, og jeg kunne glede meg over høsten og vakre farger. Samtidig som jeg foldet mine hender og ba høylytt om at det ikke forsvinner flere vegger i nærmeste fremtid eller at det oppstår flere huller rundt om i huset. Jeg vil inn il jul 🙂