Lurer du hvordan fremdriften er ved huset vi har kjøpt? Selv om det kan virke slik så har fremdriften langt i fra stoppet opp. Etter at snekker´n har rettet opp alt av tak og vegger i 2.etasje er det stor fremgang på legging av veggplater. Takplatene er på plass, men veggplatene tar en hel del lengre tid. De er tunge og siden snekker´n har lagt alle platene i første etasje og samtidig tatt vekk store deler av trappen, ballanserer han plate for plate opp ei lita gardintrapp, med både liv og helse på spill. Han har nemmelig valgt plater til ho mor, som jeg, uten å måtte tenke meg om, kan banke inn endeløse mengder med spiker i, og henge opp rubbel og bitt av all pynten jeg vil ha, uten at det detter ned fra veggen. Han har vært forutseende nok min kjære snekker, for med vanlige gipsplater på veggen så hadde alt falt ned på et blunk, og da hadde det blitt ramaskrik i heimen.

Her om dagen var jeg på min ukentlige «befaring» i huset vi skal bo i, sammen. Snekker´n vil nemmelig ha meg på «byggeplassen» så lite som mulig. Kan ikke skjønne det. I forkant av min ukentlige «befaring» trodde jeg vi hadde en enighet om å ta med oss et lite flyttelass som kunne plasseres på loftet. Det kom et gryntende «ja» fra enden av sofaen og i mitt hode var det som en avtale, og som en plan, å regne.

Dagen kom og det var såklart ikke plass i bilen til noe flyttelass, dermed hang geipen på frøkna med en gang. Den 10 minutter lange kjøreturen ble unnagjort uten alt for mye snikk snakk. Fjeset mitt ble ikke noe mindre sammensnurpet, som på en rosin, når vi ankom huset. Visst hadde jeg hørt at det hadde vært en gravemaskin der og at det var laget en renne ut for å geleide vannet ut av det som en gang skal bli et bad. Men lite visste jeg at halve oppkjørselen var gravd opp og at jeg måtte balansere i blomsterbed og kratt for å komme meg til inngangsdøren.

Man kan jo fint se for seg hvordan det hadde gått med nevene fulle av pakkenelliker. Ikke er det noe særlig igjen av trappen inne heller, kun en stusselig og vaklevoren gardintrapp står der nå. Den spretne og langbente snekker´n hopper galant opp og ned den stigen. Jeg kommer etter med skjelvende knær og noen stakkars cm i benlengde som ikke er stort lengre enn at jeg med et nødskrik rekker ned til underlaget. Det hadde nok tatt seg fint ut om jeg skulle balansere disse kassene opp den våte gressbakken, gjennom blomsterbedet og deretter opp gardintrappa. Nope, det hadde nok ikke gått særlig bra.

Jeg spurte snekker´n om han ikke synes at det hadde vært en idé å informere meg om at han hadde laget en vollgrav rundt slottet og satt en stopper for idéen om å slepe å bære på en haug med esker. Han kikket på meg over telefonen » tenkte ikke på det «. Neihei, han tenkte ikke på det det. Nei, nei, da var jo ikke det mer å prate om. Det er jo bare snart jul og plutselig kommer det snø og da er det umulig å få ut noe flyttelass.

Noen har lært meg at hvis det er noe som jeg vil ha svar på så skal jeg spørre pent » hvordan tenker du at vi kan løse den flyttesituasjonen da?», også med et ektefølt smil selvfølgelig. Det er nå ikke like enkelt når alt jeg tenker inne i hodet mitt er » hvorfor sa du ikke at det er nesten umulig å komme inn i huset? Vi må vente med å ta inn noe flyttelass til det meste er klart. Og hvordan har DU tenkt til å løse oppbevarings utfordringen NÅR VI STÅR MED SNØ TIL HALSEN!? Og kjøperen av huset vi bor i står smilende i døra med dynene under armen. Da er det vel litt i seneste laget å komme frem til en løsning?» Men jeg sa ikke det. Jeg sa «mmmm».

Jeg gikk meg en runde i huset, smilte og sa, » så fint det blir, du har jammen i meg kommet langt». » Nei, det synes du ikke», svarte snekker´n meg. » Joda» forsøkte jeg. Men strengt tatt så er det helt umulig for meg å forstå alt som skal, og må, gjøres. Jeg ser bare en haug med veggplater og en vegg og tenker «svisj, svosj og opp med dem». Jeg kan jo ikke se at alt må rettes opp og tilpasses, samt sparkles og all verdens. Jeg ser plater på veggen og tenker «Male!», men det går jo heller ikke. Det er jo et sammensurium av grunnarbeid som må være på plass før jeg i det hele tatt kan tenke tanken. Det betyr ikke at jeg hverken er missfornøyd eller synes det går tregt. Det er rett og slett mangel på kompetanse, også hjelper det ikke stort at snekker´n svarer med «javisst» eller «javel». I de små ordene der så er det jammen i meg mye informasjon. Bare synd jeg ikke snakker » gjett hva jeg sier språket !».

Etter omvisningen ble jeg kjørt hjem igjen, parkerte meg selv i sofaen, nok en gang. Jeg lurte fortsatt veldig på hvordan jeg skulle få til denne «dialogen», med et smil vel og merke.  Snekker´n kom slepende hjem etter mørkets frembrudd, og etter mat og den daglige Facebook skrollingen, forsøkte jeg igjen. Hva tenker du om den flyttingen da? Tror du ikke det blir litt tungvint når snøen kommer» – Med et smil. » jo», svarte snekker´n. Jeg pustet dypt, veldig dypt. » Det bør jo nesten være tomt når kjøperene skal overta her»- sagt med et smil. «jo», svarte snekker´n. Jeg ga opp og sa ikke stort på en stund. Tre timer senere sier snekker´n. » Du kan leie en container vet du som kan stå der, som du kan sette sakene dine i. Også bærer du inn litt og litt ettersom det blir orden inne» ( ja, han sa begge de to setningene, det er helt sant.) «ja, det var ingen dum idé», «kan du orden det på mandag da». «Ja», svarte snekker´n. Så da blir det orden på sakene vet du og jeg kan endelig få sovet litt igjen. Kjenner jeg gleder meg til det nå.

Han sier ikke mye han snekker´n min, men når han først sier mer enn «ja» og «ha», så er det velvalgte ord. Det kan være at mine meninger og ord forsvinner i mylderet av så mange ord. Jeg har derfor kortet ned ordbruken betraktelig, men jeg har beholdt kroppsspråket, og det til gangs. Noe trassighet må få lov til å leve videre i meg, hvis ikke er jeg som en død å regne, og det tror jeg faktisk selv snekker´n hadde syntes vært stusselig 🙂

Med ønske om en god uke til alle i vårt langstrakte land 🙂