Stokkmaur har jo vært et lite tema i dette huset, men nå er det problemet eliminert. Etter å ha ødelagt boet deres og fjernet alt av fukt, så vi dem faktisk spasere ut. Vi så dem komme gående, på rad og rekke med skulende blikk i det de gikk forbi oss. Med høye kneløft bar de ut både mat og eiendeler, etter hverandre, ut utgangsdøren. Helt seriøst, de gikk ut hovedinngangen og jeg er sikker på at de hyttet med neven på vei ut. Men ikke før maura hadde forlatt oss kom det frem at huset hadde vært et yndet sted for hele museflokken på Songe.
Det bankes og rives i alle ender av huset. Ut av veggene og ut av vinduskarmene tyter det ut eldgamle solsikkefrø, muselort og gamle musebol. Ikke bare ett eller to steder, nei, virkelig overalt. I hver eneste vinduskarm og i hver eneste lufteluke har de små rakkarene pakket seg inn i deilig Glava og momsa i seg solsikkefrø og alt annet de kunne komme over.
Komfyren som stod igjen i huset så i utgangspunktet ikke så verst ut, men takk for snekker’n sin standhaftighet ( selv om jeg trodde han bare var litt fin på det) for der bak på kontakten hadde musa forsynt seg vet du, og nesten tygget over hele ledningen. Kunne jo blitt spennende og sett hvordan det hadde blitt hvis jeg hadde fyrt opp den komfyren på julaften. Jeg hadde mest sannsynlig sett ut som Donald Duck når han blir utsatt for ei litta bombe og står igjen med en liten fjær, mens resten av anda nesten er frityrstekt. Er vel unødvendig å si at komfyren forsvant ut, og snekker ´n gliste fra øre til øre. Rivingsplanene hans hadde vist seg å være mer enn smarte, det var absolutt nødvendig. Jeg hører dårlig på det øret og mener fortsatt han bare var fin på det ? Han kan ikke få all «credden» da blir han så vanskelig å ha med å gjøre. Jeg kan ikke gi han rett hver gang
Det rives og det rives og det er ikke måte på hva som kommer frem. Det er ikke veldig overraskende siden vi visste at det var fukt i huset, samt at huset er av eldre årgang. Ikke en bit av huset blir glemt. Snekker´n går hardt til verks og det skal vi nok alle være glade for.
Under to saftige lag med fliser på vaskerommet er det tregulv og der hadde stokkmaur kolonien hatt hjemme alene fest i åresvis. Nå er de forvist og de spaserte høyst ufrivillig ut i det vi tok fra dem den deilige fukten de liker så godt.
Her er vaskerommet blitt skrellet helt inn til skinnet. Ikke en maur er å se, og all ødelagt treverk skal kappes bort. Gulvet blir liggende, men det skal nytt gulv over herligheten om litt.
Stakkars snekker´n som er kronisk dekket av støv og lure ideer. Med evig mas fra meg om det i det i det hele tatt er nødvendig med all denne rivingen. Nå sier jeg det mest fordi jeg synes det er rasende festlig å se at lunta er så kort at han blir knall rød på ørene før han oppdager at jeg trekker på han. Nok engang.
Og hva gjør jeg mens snekker´n hamrer løs på fremtiden? jeg sitter med bena i vannet og dingler med føttene og er takknemlig for livet. Jeg er langt i fra så varm som det snekker´n er, og jeg stikker hodet inn en gang i blant og aplauderer fremdriften. Mens jeg sitter ute på bryggen og later som jeg er på ferie, i et eller annet corona stengt utland. For det er ikke ulovlig, å late som jeg ute og reiser, selv om «reiseskam» er det nye ordet.
Det er nok best at jeg holder meg ute av syne tenker jeg. Snekker´n har mer enn en gang kommentert at jeg er den største «gnageren» i hele huset. «Gnager » som i den ikke spesielt sjarmerende sammenligningen om dronninga i huset som «gnager og gnager» om alt. Men jeg velger å la det forbigå i stillhet og setter beina i vannet og lar temperaturen synke såpass at jeg klarer å humre litt av gnager navnet. Det går bra dette! Har svelget kameler før jeg!
Ha en fin uke folkens! Her skal det rives videre 🙂
