For drøye 2 år siden traff jeg snekker´n en fuktig lørdagskveld i vår kjære sørlandsby. Han stod i baren og var lite villig til å slippe meg foran seg i køen, men som jenta jeg er, snek jeg meg foran og geita meg til for barpersonalet og fikk min drikke lenge før snekker´n gjorde. Han fremstod absolutt som interresant, men det kunne jeg jo ikke vise han, og gikk rak i ryggen tilbake til bordet mitt. Etter noe som føltes som en evighet vinket han oss bort til bordet sitt, og siden har det vært oss.

Å bli kjent med et nytt menneske er ikke alltid like lett, men å reise på ferie sammen, det gir en god pekepinn på hva slags menneske man har med å gjøre. Som sagt, så gjort, og turen? Det var en biltur faktisk fra Sør – Norge og hele veien til, og gjennom, Kroatia.

Det er alltid litt spennende den første tida, og når man plasserer to mennesker, som ikke kjenner hverandre særlig godt, sammen i en bil, kan det bli yderst interresant. Vi satte oss inn i bilen fulle av pågangsmot og satte kursen mot Tyskland. Med litt sen avreise endte vi opp med en overnatting i Danmark. Sent på natten sjekket vi inn på et stusselig hotellrom uten vindu, med en dusj hvor slangen satt fast i vasken, men jeg var like blid. Vi var jo tross alt på ferie.

Å starte med bil-havari er sjeldent en høydare

Jeg er ikke spesielt glad i å kjøre bil, men jeg liker godt å sitte på. Men med evig dødsangst er ikke motorveiene i Tyskland noe jeg trakter etter å oppleve mer enn nødvendig. Det hjalp heller ikke stort at i det vi krysset grensen til Tyskland så tøt det ut infernalske mengder med røyk fra min bil. I et lyskryss var det så ille at vi ikke så lysene i lyskrysset, og bilene rundt oss tutet og vinket. Litt som om de var redde vi ikke fikk med oss hva som skjedde. Noe som var særdeles lite sannsynlig, siden all røyken som tøt opp og ut kom fra panseret på bilen. Min dødsangst ble dermed ikke noe bedre av å sitte i en dødsmaskin som i tillegg hadde store problemer. Snekker´n er ikke bare snekker, han er en særdeles god altmulig mann, og etter en runde inn på en parkeringsplass var det bare å innse at denne bilen ville ikke kunne kjøre oss til hverken Kroatia eller noe annet sted. Vi hostet bilen inn på nærmeste verksted, en tidlig søndag formiddag. Lot bilen stå igjen, gikk 100 meter og fikk leiebil for resten av turen. Sånn sett kunne det ikke vært bedre, for leiebilen var en drøm å kjøre tur med.

Snekker´n stakkars kjørte og kjørte mil etter mil, mens jeg stadig sov litt. Når jeg sov benyttet Snekker´n muligheten til å gasse på litt på motorveiene i øs pøs regnvær. Jeg hadde nervene i fatle og hadde stigende dødsangst og tenkte det var bedre å sove og ikke skjønne noen ting hvis noe skjedde, enn å sitte rett opp og ned å overvære det hele. Det var nok det smarteste for både nervene og stemningen i bilen.

Havnebyen Split

Etter å ha rastet to timer på en rasteplass i Tyskland hvor Snekker´n endelig fikk lukket øynene et øyeblikk gikk turen direkte til Spilt i Kroatia. Deilig varme og flotte båter måtte vike noen timer slik at snekker sjåføren fikk noen timer på øyet, på dette tidspunktet var han mer død enn levende. Hotellet var heller ingen høydare i og med at vi ikke hadde sett at vi sjekket inn på et aldri så lite sportell som hadde svømmetrening på utsiden av våre vinduer, så og si hele dagen. Vi holdt ut én natt og satte kursen videre, og endte opp i Makarska.

Makarska

Ha i minne at ingenting var planlagt, planen var biltur i to uker, til kroatia, og det var det. Vi bestilte hotellrom underveis og tok det vi fikk. Vel fremme i Makarska var både Snekker´n og jeg sultne, det var sent på kvelden og vi var virkelig nødt til å finne et sted å sove. Etter mye moie, og kjøring i sirkler og kommentarer fra Snekker´n i høy falsett parkerte vi på utsiden av et flott hotell og tok «til takke med» en suite. Jeg var himmelfallen fornøyd, Snekker´n kunne klart seg med et telt og primus. Det ble middag og det ble fest, og før Snekker´n visste ordet av det hadde jeg byttet ut drinken hans med nye drinker gjennom hele kvelden, og stemningen var dermed helt på topp.

Dubrovnik

Turen gikk videre til Dubrovnik. Etter mye frem og tilbake med både kjøring og hotel bestilling endte vi opp med et hotell inne i borgen i gamlebyen. I 40 klamme varmegrader, igjen sent på kvelden, fant vi hotellet. Etter å ha slept på bagasjen oppover 1000 vis av trappetrinn med google i hånda fant vi endelig hotellrommet. Fantastisk flott i ekte art-deco stil, men uten air-con kunne det like godt ha vært et hospits. Men vi var tross alt turister på tur så byen skulle oppleves. Varmen inne i borgen var helt vill. Hele borgen holdt på dagens varme fra solen lik en badstue, og svimmel etter bilkjøringen ble ingenting sammenlignet med svimmelheten fra varmen, men dog var det en fantastisk plass.

Mostar – 1001 Natt

Vi fortsatte turen vår ved å kjøre gjennom den kroatiske rivieraen, med et stop innom Mostar, som viste seg å ligge i Bosnia. Det var skytevåpen på grensen og Snekker´n holdt på å gå ut av sitt gode skinn når jeg lot det vente på seg med fremvisning av passen våre. Jeg lo selvfølgelig hele veien til Mostar, uten å på noen måte forstå alvoret i hva jeg hadde gjort, lenge etter at vi var igjennom tollen.

Vel fremme kjørte vi gjennom byen og det var spesielt å kjøre gjennom en by som var så preget av krigens herjinger fra 1992. Jeg har aldri vært spesielt interessert i historie, men selv jeg ble ydmyk over tanken på å bo i et så fredelig land som Norge. Snekker´n har bakgrunn fra forsvaret så dette synet hadde i en periode av hans liv vært dagligdags. Det var en fremmed følelse å se hvordan en krig kan ødelegge. Det var som tatt ut av en film, fra en verden jeg ikke hadde noen bakgrunn for å forstå.

Mostar er stedet som med broen Stari Most, er byens viktigste historiske minnesmerke. Broen symboliserer arven fra ottomansk kultur og er en metafor for bro mellom kulturer. Denne broen ble bombet sønder og sammen i 1993, men fremstår i dag som et fantastisk sted. Vi gikk inn fra fra den ene delen av byen og vekk var minnene om kulehull og krig, for i det øyeblikket var det som å tre inn i en del av 1001 natt. Det var musikk, farger og krydder så langt øyet kunne se. Det var som å bli trukket inn i en helt annen verden. Jeg var som et nyskjerrig barn, og det hele var fantastisk. Vi bestemte oss for å bli et par døgn.

Vi er ikke fremmed for å få med oss det som skjer når vi først er på tur, og disse dagene i Mostar bød på noen fantastiske opplevelser. Som når vi tok turen til noen fossefall rett på utsiden av byen.

Etter noen dager i Mostar kjørte vi den kroatiske rivieraen videre hele veien til Italia. Det var krunglete, kvalmende veier, men det var også vakre fiskelandsbyer med middager vi aldri hadde sett maken til. Det var vennlige, gjestfrie folk, og manglet hotellet overnattingsplass var det alltids en eller annen som hadde en ekstra leilighet til 50 euro for natten.

La oss ta et bad

Men det abosolutt vakreste synet på hele turen var vannet og naturen. Jeg har aldri sett klarere eller vakrere vann i mitt liv. Det var så rent og pent overalt, helt noe annet enn de vanlige chartertur opplevelsene som en kan ha hatt. Dette var vakker og urørt natur fra ende til annen.

Kjærlighetsbyen Venezia

Vi endte opp i Venezia og tok en tur med en av de flotte båtene og fikk se Venezia mens det fortsatt ligger over vann, og ikke under, som er spådommen for denne byen, på sikt.

Verona

Videre reiste vi til Verona, Romeo og Julies by. Byen bød på yrende folkeliv på torgene på kveldstid med saltinnbakt fisk som måtte kakkes løs av en dreven kelner. Varmen fra både sensommeren og folkene var intet annet enn magisk.

Trieste

Vi fortsatte bilturen og tok en natt i Trieste. Et fantastisk hotell skjult ved hovedveien som ga oss den flotteste utsikten over krystallklart vann, hvite duker til middag og stemning som var til å ta og føle på. Jeg følte det hele tiden som om jeg var med i årets mest romantiske feel-good film. Jeg dro med meg skogs fantasten av en snekker jeg har fra den ene damaskduken til den andre. Et element han ikke var særlig bevandret eller begeistret for, men hva gjør man ikke når man er forelsket?

Monaco

Vi kjørte gjennom den franske rivieraen, med en kjapp tur innom Slovenias pass kontroll og kjørte veier som er gjengitt i gaming spillet til GTA. Alle gamingers velkjente bilspill. Turen gikk til Monaco, med overnatting på et Monaccos mest ærverdige hotell, Hotel Fairmount Monaco. Ut kom det velkledde pikkoloer som hentet bagasjen og jeg var særdeles rød i toppen når «vår» pikkolo skulle hjelpe oss ut med bagasjen og han fikk halve stranden fra kroatia uventet i fanget. Vi hadde vært på biltur i 10 dager og bagasjen vår var alt annet enn organisert. Rød i toppen tok jeg Louis Vuitton vesken min og forsvant inn i hotell lobbyen som inneholdt mer enn 60 år med historie fra bil rally til Onassis.

Kvelden kom og vi skulle spise middag, og endte på hotellets takterasse med spektakulær utsikt. Snekker´n kunne fortsatt ha bodd i telt med primus, men jeg derimot følte meg, nok engang, som en del av en film med Shirley Temple i hovedrollen. Pasta med hummer stod ikke til forventingene når alt Snekker´n kunne finne var 3 skarve biter av en litt vassen hummerhale. Jeg derimot var ikke nevneverdig opptatt av akkurat det, for jeg var jo med i film, min egen vel og merke.

Monaco rally spekket med natur og kultur

For å glede Snekker´n gikk dagen derpå med på å kjøre første heatet av Monaco rallyet. Det var opp og ned bratte skråninger, trykk i ørene og bilsyke, men for en opplevelse. Vi så eldgamle byer som var hugget inn i fjellsider hvor det var helt umulig å forstå hvordan de har fått det til. Det var fortsatt yrende folkeliv av fastboende, skoler med barn, nye generasjoner milevis fra resten av sivilasjoen. Det var olivenolje, solmodne tomater og brune smilende ansiktet så langt øyet kunne se. Det var samtaler på hjørnet og nystekte baguetter i disse små byene. Livet dere, det er absolutt ikke det værste man har.

På vei hjem over de Sveitsiske Alper

Turen hjem gikk gjennom de sveitsiske alper og endte med kielfergen. Bærende på all bagasjen, siden vi var bil løse, fordi min bil måtte bli stående i Tyskland. Vi kavet oss inn på båten, videre til Oslo, inn på taxi, videre med Buss og endelig ankom vi Tvedestrand etter 14 dager på veien.

Etter å ha kommet vel hjem satt vi litt fortumlet noen dager. Det var så mange inntrykk som skulle fordøyes. Vi hadde bodd på alt fra herberger til suiter. Spist middag på markeder, i bilen og i strandkanten, helt uten å ønske livet av reisefølget, og det var jo en bragd i seg selv. Det er en litt hard landing etter en slik tur. Det har skjedd noe hver dag i et par uker og plutselig satt vi hjemme i egen stue med opplevelser fra en hel verden å fordøye, og det tar faktisk litt tid. Turen var fantastisk, og Snekker´n og jeg, vel resten er historie, for nå «bygger» vi jo hus 🙂