Vinteren nærmer seg og her hvor jeg bor kan vi risikere å få mengder med snø. I tillegg til mengden som kan komme er gaten vi bor i så trang at det er ingen andre steder å gjøre av snøen enn å frese den inn i hagen vår, og noenganger foran inngangsdøren, selv om det er yderst sjeldent. kjøperene av huset mitt skal overta 01.02.2021, noe som er midtvinters og kan fort medføre snø til halsen ( min hals, vell og merke, på en ellers liten kropp) men likefullt kan det være en hel del snø. Huset vi bor i nå har skråtak med fall ned forbi kjellerbodene, og det sammen med snø som skuffes inn samme sted, kan bli et problem eller to når de bodene skal tømmes. Så jeg har funnet ut at det beste er å gjøre det nå. Idéen er god, men ikke like enkel å gjennomføre i praksis.
Selve ryddingen går tålig greit, sånn bortsett fra at det er kjedelig. Men her kommer utfordringen. Alt jeg har i kjelleren må inn i huset slik at jeg slipper å stolpe i snøen i musehøyde når flyttedagen kommer. For huset vi skal inn i er, pr. dags dato, kun en stor åpen betong blokk, og mulighetene for lagring er overhodet ikke tilstede. Selv om jeg sniker inn en ting eller to til snekkern´s store fortvilelse.
Vi har et loft i det nye huset og det blir den lagringsplassen vi kommer til å ha. Så nå må det jeg har reduseres til et minimum. Noe er ødelagt og kan kastes i og med at det har stått 13 (!) år i kjelleren. Ikke at jeg er en «horder» jeg bare sliter med å kaste.
Vell inn i rydde jobben dukker det opp ting og tang fra tassen var liten, og da strømmer det på med separasjonsangst. Jeg vasker små tekstiler med bamseører og snekkerbukser for siste gang og bestemmer meg hardnakket for at nå skal noen andre få glede av tøyet til jr. Men, til snekkern´s fortvilelse, nok en gang, kjenner jeg at når jeg bretter sammen de små plaggene og legger dem i en kasse, at dette klarer jeg overhodet ikke. Snekker´n himler med øynene og er totalt blottet for forståelse for at jeg ikke klarer å fri meg fra «oppveksten» til jr, det er jo «bare klær «.
BARE KLÆR! Med store, dramatiske og tårevåte øyne forsøker jeg å forklare at denne buksen hadde jr på seg der, og den bodyen brukte jr når vi var der. Men, nope, det er ingen forståelse å spore, og han rister oppgitt på hodet, og jeg er rimelig glad det er jeg som rydder. Han kaster lange blikk med haukeøyne på «kaste haugen» når han kommer hjem. Sikkert livredd for at jeg kaster noe «verktøy greier» som jeg ikke vet hva er, og tenker at det trenger vi ikke ta med oss. Frykten hans er nok stor for at hans dyrbare dibbedutter blir byttet ut med 13 år gammelt babytøy, som i tillegg skal ta dyrbar plass på loftet.
Esken med babyklær kommer jeg til å ta med meg og jeg kommer til å stolpre opp trappen til loftet med livet som innsats. Uansett hvor mye snekker ´n kommer til å himle med øynene. Han kan himle med dem til de detter ut, babytøyet skal være med, ferdig snakket.
Appropo «med livet som innsats» så dro snekkern ut til huset for å fylle dreneringsrenna med stein. Jeg ymtet frempå om han ville at jeg skulle være med å hjelpe til. Han svarte veldig kontant at det behøvde jeg ikke. I frykt for at jeg ikke skulle virke interessert spør jeg enda en gang om han er sikker på om han ikke trenger hjelp, og jeg klarer jo å bære noen stein. Han rister fortsatt på hodet og vrir seg som en fisk på land. Etter en del frem og tilbake kommer det hviskende ut av snekker ´n at det var ganske trangt i den dreneringsrenna. Da gikk det endelig opp et lys for meg. Det var faktisk ikke plass til meg baki der. Snekker ´n rødmer litt på ørene og jeg skjønner at dette var litt vanskelig å få sagt. «Det er til og med for trangt for meg der Michelle, og jeg tror du kommer til å sitte fast». Sitte fast liksom. «Ja, stussen din kommer ikke forbi». Jaha, hva skal man si? Egentlig var jeg jo glad jeg slapp å bære på meg nedsunken livmor og brokk, men jeg kunne jo ikke si det høyt, så jeg ristet på hodet og lot som jeg var indignert.
Så snekker ´n raste avgårde, alene, mens jeg satt hjemme og latet som jeg var snurt og fornærmet. Snekker´n fylte en god meter med stein og var like lang i armene som en ape når han kom hjem, og taus som en østers. Og med tausheten stoppet også «diskusjonen» om babytøy på loftet opp, pluss at jeg hadde skaffet meg et «freepass» siden han faktisk hadde kalt meg tjukk!, Så ja, babytøyet ender på loftet. Men jeg skal bære det opp selv, for gjennom loftsluken er det fortsatt plass til meg, foreløpig.
God mandag 🙂