Jeg er ikke den som traver mest rundt i hverken utmark eller innmark, men noen ganger må jeg slenge meg med resten av familien. Aller best trives jeg med en kort spasertur, være ute i hagen eller foran Netflix. Å «binge» en serie var noe jeg gjorde lenge før Netflix kom på banen, og før selve ordet «å binge» dukket opp. Jeg kjøpte alle dvdéne i én og samme serie, satt i dagevis etter jobb, og fulgte «Buffy the Vampire Slayer» og «Frustrerte Fruer». Dette var lenge før jeg var nødt til å bli en ansvarsfull mor, og lenge før jeg visste at «skogens Gull» er en ettertraktet sopp.

Gjøvdal

I Gjøvdal, i de indre bygder har vi et lite familiehus fra min farmor som resten av slekta kan hele historien til. Huset er visstnok hentet i sin helhet engang føre krigen, og flyttet med både hest og kjærre til nåværende plass. Plassen er ubebodd gjennom året, men vi fører godt tilsyn med det, og min eminente snekker, som jeg deler hus med er der oppe både titt og ofte. Han elsker skog og mark, og har mer tøy i skapet i skogens grønne farger enn klær å møte folk i, men det er helt greit, for jeg pleier vanligvis å bli igjen hjemme. Når han kommer hjem svarer jeg «ja» og «ha» på de rette plassene, klapper i hendene over et rådyr eller to som er observert, samt spør pliktoppfyllende om det var noe fisk i elva i dag. Husfreden er inntakt, jeg har dermed virket interessert nok til at han tar meg med ut på en god middag i byen, som hverken er fisket eller skutt av snekker – jegeren.

Så kom dagen hvor jeg nådeløst, på kort varsel, måtte delta på tur til Gjøvdal. Gjøvdal består av noen få hus med en liten matbutikk som selger bærplukkere fra BILTEMA, ganget opp 3 ganger, og ender opp med en utsalgspris som mest minner om kiloprisen på kantarellene på Meny. I tillegg har bygda en nedlagt skole, et elveleie som ble brukt til flyting av tømmer, samt en turistattraksjonen med minner og stein. Nå var det bær og kantareller som stod på agendaen.

Litt mutt i nebbet satte jeg meg til i min lille Fiat 500 med alt for liten plass til både beina og min introverte sjel. Vi gnudde inn 4 familiemedlemmer, i en oppjazzet stemning en relativt varm sensommer dag. Jeg var jo varm allerede, uten hverken sol eller varmeapparat, og var en drøm for resten av familien å ha med på tur. Halvveis opp spurte jeg min kjære snekker om han hadde husket nøklene til huset i Gjøvdal, noe jeg regnet med at han hadde glemt. Og riktignok, de lå i den andre bilen. Jeg spurte, selvfølgelig med et smil, og smilte enda bredere når svaret jeg hadde regnet med kom. Kjipt det der å glemme nøklene. Jeg maste litt mer om det i bilen på veien opp, men han fikk uventet redning fra et annet familiemedlem som hadde tatt med et ekstra sett med nøkler. Jeg sank slukøret tilbake og måtte innse at den kampen var tapt.

Kaffepause og sommerfuglbesøk

Vell fremme måtte jeg likevel innrømme at det var koselig med en tur ut, og spiste begjærlig av kjeks som var tatt med, drakk kald brus i sola, i innlandet. Sønnen min som nå rager 10 cm over sin mor i en alder av 13 år, følte på gleden av at vi var på tur sammen, og jeg var nødt til å innrømmet at det hele egentlig var veldig hyggelig.

Jakten på Kantarellen

Så var det ut på soppjakt. Vi gikk ned til veien, trasket og gikk for å finne dette skogens gull, og så ikke så mye som en enste liten kantarell. Men det viste seg at vi selvfølgelig hadde gått i feil retning. Skogsmann – Snekkern kom oss til unnsetning, og vi fant kantareller helt på motsatt side av vårt utgangspunkt. Det var ikke nok til en hel middag, men dog, vi fant noen. I tillegg dristet jeg meg til å pukke både villbringebær og blåbær. Og det kan jeg si, at i år bugner det av blåbær der ute i skogen, og alle burde absolutt ta seg en tur og bunkre opp med disse superbærene.

Dagen ende med å ta en kjøretur til Kvipt for å spise rømmegrøt, men som viste seg å være stengt. Så da endte vi opp med intet mindre enn 3 sammenhengende timer med bena i 90 graders vinkel, og like stiv i ryggtavla som de som har skiveutglidning i alle virvlene samtidig. Knærne på ho mor verket innfarnalsk, og humøret var igjen dalene. Tungen var krass og jeg hadde veldig lav toleranse for alle som pustet, eller som kunne finne på å gi fra seg mer enn et lydløst snufs.

Men alt i alt må jeg erkjenne at turen ble usedvanlig hyggelig og jeg gjør det veldig gjerne igjen, når jeg er mentalt forberedt.

Lykke til med plukking av både blåbær, tyttebær og kantareller. Husk på å bruke en bil med god nok plass til alle 🙂