Alle snakker om hvor slitsom det er å bygge hus, men ingen snakker om hvordan det er å renovere et hus. Ikke at jeg sliter meg ut på noen måte, siden det meste jeg bidrar med er en pose med mat og litt drikke en gang i blant. I tillegg får jeg lov til å si ja og ha til noen valg som må tas. Vet jeg ikke hva jeg tenker om alle valgene jeg må ta, svarer jeg bare at jeg ikke er enig. Mest for å skape litt action. Liggende eller stående kledning, små eller tynne spiler på rekkverk. Jaha, aldri tenkt på at det er valg jeg må ta. Jeg er mer opptatt av om tapeten bør være i rosa eller i grønt, med fugler på eller med apekatter. Også utsikten da selvfølgelig. Jeg ser litt på den når jeg er innom.
Dette var et rå-rom som i sin tid kun ble brukt til lagring av ved. Dette rommet skal nå bli bad. Det var ett kakk med slegga på gulvet og hele betong gulvet smuldret opp. Mengden med betong var ikke stort tykkere enn et par cm, men under gulvet er det fjell. Små fjellknatter og jord, og dette må selvfølgelig hugges i stykker og trilles ut. Dette er arbeidet som Snekkern fyller dagene sine med nå for øyeblikket, og det kan jeg love, det er ikke er bare bare.
Det som skjer nemmelig når det jobbes så iherdig fysisk er at talens gave forsvinner i takt med hvor slitsom jobben er. Det vil ikke si at jeg slutter å snakke, for det skal mye til. Nei, det er Snekkern som snakker, om mulig, enda mindre. Fra tidlig morgen til sene kvelden hakkes det i stein, for hånd. Jeg skjønner egentlig at man ikke orker å prate så mye når man kommer hjem. Men det snakkes faktisk så lite at vi kommuniserer pr. sms, hjemme i egen stue. Lydnivået er ikke faretruende høyt for å si det sånn. Så tenker jeg at det er best å tie stille, hvis ikke blir vel kanskje de siste ordene sagt, for alltid. Så står jeg der med en vollgrav rundt huset og en rør- renne gjennom hele underetasjen. Det hadde ikke vært spesielt stas.
Ikke nok med at det rommet som skal bli bad må hugges opp etter alle kunstens regler, neida, i tillegg så må det hugges og graves renne til rør fra det nye badet og ut gjennom det gamle. Det er noen meter med renne som har blitt hugget her kan du si, og jeg er overrasket over at Snekkern har armer igjen. Ikke rart at Snekkern har samme holdning som Leif Juster om dagen. Godt fremoverlent med litt knekk i knea, stakkars. Han har brukt opp x antall slegger og meisler i løpet av en skarve uke. Så det er jo ikke rart han ikker orker å si stort. Jeg prøver å la være å snakke noe særlig, men etter en hel del korte svar som ja og nei, går det egentlig over av seg selv. Han er ikke våken stort lengre en 30 minutter etter hjemkomst så jeg trenger ikke være spesielt ivrig på «small talk» fronten.
Huset er plassert så nærme fjellkanten at jeg skal være glad Snekkern ikke er spesielt bred. Han er i grunn lik Leif Juster der også, og nå mer enn noengang. Etter all jobbingen med stein og betong ser det ikke ut som om jeg gir han så mye som ei litta brødskive engang. Han skled fint ned denne smale rennen og gravde ut resten av massen for hånd med verdens minste lille spade.
All steinmasssen fra gravingen rundt huset er sirlig plassert på enden av tomten. Det skal med tid og stunder lempes videre et eller annet sted, men frem til det må det bare ligge der det ligger. Det å renovere er litt som å få barn, det er ingen som advarer deg skikkelig. Da mener jeg sånn skikkelig. Nei, alle er så opptatt av hvor bra det blir til slutt. Når huset er ferdig eller når ungen har blitt voksen. Det er liksom ingen som sier at du må regne med at utsiden av tomten din kommer til å se ut som et krater de neste 3 årene eller at mannen din kommer til å gå i oppløsning. Ei heller at når du får barn så får du aldri et rolig øyeblikk igjen, ever! Men det er vel med renovering og med barn som det er med alt annet, når du endelig er i mål så glemmer du hvordan du kom deg dit.
Jeg bivåner arbeidet kun fra sidelinjen mens jeg trykker i meg nok en Kanelsnurr. Jeg hadde overhodet ikke fått plass nede i den super smale renna mellom huset og veggen. Jeg hadde blitt sittende fast med både bakenden og kjakene, fått klaustrofobi og pustevansker, måtte ha blitt løftet opp og ut, så jeg er i grunn glad jeg slipper. Istedenfor nyter jeg høstens vakre farger som er i anmars og gleder meg til Jul, for da kan Snekkern og jeg snakke sammen igjen. Frem til da tier jeg klokelig, spiser kanelsnurrer og gleder meg til vi kan flytte inn, også gir jeg Snekkern mat selvsagt.
Ønsker alle en strålende uke 🙂
