Å kjøpe nytt hus er alltid stas, veldig stas! Du vet hele prosessen fra akkurat DET huset fanger din oppmerksomhet. Du finner prospektet, du ser kritisk på det, plutselig er det noe helt spesielt som fanger oppmerksomheten din. Og akkurat i det øyeblikket så vet du at dette huset vil du ha, akkurat DET huset skal bli ditt hjem. Så er det budrunder, tenking, nærver, også himmelfallen glede. Det gikk i boks, du skal flytte. Du har ikke tenkt på annet enn hvor sofaen din skal stå, og hvordan det blir å feire jul der. Du er som nyforelsket. Du vet, sånn skikkelig positivt nyforelsket. Alt som er så utrolig koselig, i starten. Og slik er det når du har kjøpt deg et nytt hus, selv om det må renoveres. Det er så koselig, dette blir så bra. Bare ordne litt her og der så blir det så fint så.
Huset som fanget min oppmerksomhet er så fylt av utsikt og sjarm at jeg kunne dø litt. Jeg så forbi dyrene som løp forbi føttene mine, for jeg, jeg så bare ut gjennom vinduene og var fullstendig bergtatt. Snekker´n han gikk bare og kikket ned. Ned på krypdyrene, mumlet noe i skjegget som jeg helt bevisst lot være å høre på. Lukten av mugg? Neida! Jeg bare lukker opp vinduene, her må bare luftes litt, dette går så bra så.» Krypdyr betyr at det er fukt!» » Neida, det har bare stått tomt en stund, dette går så bra så.» » MICHELLE! ALT INNVENDIG MÅ RIVES!» Neida…det går så……Nope. Jeg kunne ikke bare lufte eller male litt her og der. Det måtte visst rives, alt sammen. Dype sukk. Men huset er i betong så det er ingen krise, ingen dyr har fått ødelagt noe. Vi vil visst bare ikke gi dem muligheten til å bo sammen med oss, og selv om jeg ikke vil innrømme det helt, spesielt ikke høyt, så måtte jeg være litt enig i det, men bare litt.
Det kommer høye rop fra «badet» og jeg tar mine elegante, lange ben og hiver meg inn dit. «Har taket falt ned»? » Har veggen rast ut?» Jeg ser på snekker´n der han vifter og peker «SE!» Jeg ser og jeg ser, men skjønner ikke hva jeg skal se etter. Veggen er inntakt og ikke får jeg taket i hodet heller. Jeg har en egen evne til å bekymre meg for de store tingene som kan skje. De som faktisk sjeldent skjer. Du, vet, slik som at ting kan rase ned eller ting som kan eksplodere, spesielt at ting kan eksplodere. Hodet mitt gikk nå på høygir, med en kropp i maks kamp og fluktreaksjon. Så kikker jeg ned i badekaret og da ser jeg det. En hårete og langbent kar som kikker på oss. » Å er det den karen der du mener?» «Ja!» , «ser du ikke hvor stor den er?». Jeg kikker på snekker´n, jeg ser jo at han ikke redd for den, men dog. «Joda, jeg ser han. Vi må jo ta den ut av badekaret?» sier jeg. Svaret kom kontant «Nei, den skal ikke reddes ut. Og se på veggen der, det er sikkert kjæresten hans» Jeg snur litt på hodet og ser at det sitter en på veggen med sørgmodige øyne. Jeg unnlot å si noe, men jeg var veldig enig i at det mest sannsynlig var mannen som «satt fast» i badekaret, mens hun satt i sikkerhet og ventet på at mannen muligens fant en løsning på problemet sitt. Mest sannsynlig har han fått beskjed av henne om å ikke forville seg ned dit i utgangspunktet. Men ville han høre på det? Sikkert ikke!
Jeg tusler ut av badet mens jeg hører snekker ´n mumle noe i skjegget om fukt, insekter og edderkopper, og synes vitterlig jeg kan «høre » at han rister på hodet. Jeg gir meg derimot ikke så lett. Ute av edderkopp – badet med edderkopp – fest snur jeg meg mot snekker´n igjen, vel vitende om hva jeg gjør. » Men, du? Det er jo ikke fukt i 2. etasje. Vi må vel ikke rive så mye der, må vi vel?». Men da ble for snekker´n. Han ble tilnærmet lilla i ansiktet, tok noen dype pust, og sa så rolig han overhodet klarte. «Nok engang, Michelle! Vi må rive alt innvendig!» » Det elektriske skal byttes og vi vet ikke hva vi finner bak her» Jeg så litt trassig på han. «Ok, men peisen, lampen og blyglassvinduene skal stå!» Ny runde med himling med øynene, men jeg ga meg ikke. Jeg fikk en lavmelt godkjennelse.
Det er nok mange som kan være uenig med meg om hva som er fint og ikke fint. Heldigvis er vi forskjellige, for jeg simpelthen elsker denne lampen. Jeg vet ikke riktig hvorfor, men den minner meg om en tidsepoke hvor jeg var yngre og fri for alt av voksenliv.
Vi er kronisk uenige om det meste, men at vi skal beholde denne familie logoen er vi faktisk enige om. Jeg klarer ikke riktig å fri meg fra at det har bodd en familie i huset som har hatt et helt liv her. Derfor føles det ekstra godt når jeg nå vet at vi skal fikse huset fra innerst til ytterst. Men det trenger jo ikke snekker´n å vite alt om. Litt kamp må han få synes jeg, hvis ikke blir hverdagen så enkel og grå.
Etter å ha kommet frem til at snekker´n skulle bestemme oppussingen og jeg kunne bestemme farger, taper og møbler tok jeg sakene mine og spaserte ut til bilen. I det jeg kikker opp på terrassen ser jeg snekker´n vinke smilende til meg mens han gomler på en baguette. En diskusjon i affekt utløser ofte et forhandlingsgrunnlag, og den muligheten tok vi begge to, og begge to vant vi litt 🙂
( Jeg vurderte å ta med meg edderkopp paret hjem og sette dem i stolen til snekker´n til han kom hjem, men selv jeg skjønner når det er nok.)
Har du lyst til å vite hvordan det gikk når vi åpnet veggene? Da bør du følge med på Facebook siden @husglede.no og Instagram kontoen vår @husglede.no.
Nytt blogginnlegg hver mandag, så følg med 🙂
